«General Hjalmar Riiser-Larsen
(7/6 1890– 3/6 1965)
Generalmajor Hjalmar Riiser-Larsen døde 3. juni i år, 4 dager før han skulle fylle 75 år. Dermed er en av Norges store sønner og vår største flygerskikkelse borte.
«Et av de største trær i skogen er falt; et rankt mastetre med dype og solide røtter i vår jord og med en krone som duvet høyt over skogen og gjennom mange år fikk kjenne sin rikelige del av vårens milde regn, sommerens sol og varme, men også høstens og vinterens tunge, kalde stormkast». – Slik innledet Leif Bøhn sine minneord om Riiser-Larsen i Aftenposten dagen etter hans død.
«Flyvåpnet er ikke noe ‘hjelpevåpen’ lengre. I moderne krigføring er det hovedvåpnet!» |
Generalløytnant Bjarne Øen karakteriserte ham som: «en fargerik personlighet med både fantasi og dådstrang i vuggegave, verdenskjent allerede i unge år som pioner, en høvdingsskikkelse i moderne år».
General Riiser-Larsens vita, hans veldige innsats i polarforskningens, luftfartens og i militærflygingens tjeneste, og den meget lange liste over utenlandske og norske hedersbevisninger dette har bragt ham, er vel kjent og skal ikke gjentas her.
Hans livsverk var, forouten av dådstrang, styrke og pionerånd, ganske særlig ledet av en dypt følt fedrelandskjærlighet og -stolthet, hengivenhet til våre kongehus og det norske flagg. At han fikk utrette bragder som er blitt hele nasjonen eie, må derfor ha vært en særlig tilfredsstillelse for ham.
For oss i Luftforsvaret er det spesiell grunn til bevare minnet om hans avgjørende innsats for forsvarsgrenen. Med sin bakgrunn og internasjonale ry var det helt naturlig at han i 1941 ble utnevnt til sjef for den nyopprettede Flyvåpnenes Felleskommando i London. Med han som sjef var der tyngde bak forhandlingene med allierte myndigheter, noe som vel var ganske avgjørende for den status vårt flyvåpen fikk, og at der kunne settes opp rene norske flyskvadroner med det beste flymateriell i større omfang enn hva tilfellet var for de andre små allierte nasjoner.
Der ble advart mot å sette flyvåpnene inn offensivt i storkrigen, ut fra den tankegang at vi burde bygge opp og bevare våre styrker for forestående kamp for å befri Norge. En slik tankegang var ikke i tråd med Riiser-Larsens syn. Den var heller ikke i tråd med de aktive flygeres syn. Det ble aktiv innsats gjennom hele krigen for hele flyvåpnet, slik det ble det for hele marinen, der han hadde sine røtter. Han tok ansvaret for det, noe han siden ble kritisert for. Men han visste at han hadde flygerne på sin side, og dessuten var det i hans egen ånd. Tapene brakte sorg inn i norske hjem, men den ville skikkerlig ha kommet likevel, ved at flygerne hadde søkt seg over i RAF-skvadroner for å få anledning til å gjøre aktiv innsats.
|
Sett i historisk lys må hans standpunkt i dette spørsmål ikke bare forstås, men hedres. Vårt flyåpens sterke innsats er den dag i dag en levende inspirasjonskilde for nyere generasjoner innen Luftforsvaret. Nasjonen og dens flyvåpen har tatt æren, og flyvåpnet er større derved enn det ellers ville ha vært.
Da verdenskrigen var slutt hadde vi ikke to flyvåpen, men ett. I erkjennelsen av hva verdenskrigen brakte av lærdom med hensyn til luftmaktens rolle som selvstendig militær maktfaktor, og særlig i erkjennelsen av at en liten nasjon måtte samordne ressursene omkring dette krevende element innen forsvarsmakten, gikk han inn for å skape den tredje forsvarsgren. Det ble gjort med kongelig resolusjon i 1944. Inntil da hadde man ved jagerskvadronene og i treningsleirene «Little Norway» og «Norwegian Training Base Winkleigh» båret den flyblå uniform, mens våre maritime skvadroner og personell som sognet til marinens flyvåpen hadde gått i marineblått. Riiser-Larsen var selv den første blant «sjøfolkene» som skiftet til flyblått, og repliserte til sine maritime kolleger som kom med innvendinger mot dette: «Det er ikke uniformen det kommer an på, men det som er innenfor den og under uniformsluen». Det var general Riiser-Larsen som formet vår forsvarsgren; han er vårt selvstendige flyvåpens far.
Blant de mange sympatierklæringer
Sjefen for Luftforsvaret mottok dagene etter 3. juni, gjengir vi telegram fra RAF, Chief of the Air Staff, Air Chief Marshal Sir Charles Elworthy:
«I am deeply sorry to hear of the death of Admiral/General Hjalmar Riiser-Larsen, KCB. He was a great Norwegian, a renowned explorer and a much respected military leader who will be long remembered by men of all nations of the free world. We in the Royal Air Force are mindful of his unswerving devotion to the allied cause in World War II and particularly of his leadership of the Royal Norwegian Air Force which stood side by side with the Royal Air Force throughout.
All ranks of the Royal Air Force join with me in sending heartfelt sympathy in your tragic loss».
«Det er ikke uniformen det kommer an på, men det som er innenfor den og under uniformsluen» |
Under siste vårs arrangementer til minne om 1940–1945 hadde blant annet Luftforsvaret en utstilling i et forretningsvindu i Oslo sentrum, som på den begrensede plass skulle gi publikum et lite bilde av flyvåpnets innsats under krigen. Det var meget på sin plass at så skjedde. General Riiser-Larsen burde også hedres med et permanent minnesmerke på offentlig sted, som den store og ekte sønn av Norge han var».
Norsk Luftmilitært Tidsskrift
16. årgang, nummer 7, utgitt i sept. 1965
Løssalg gjennom Narvesen Kioskkompani A/S
Pris kr. 2.00
|
«Vårt flyåpens sterke innsats er den dag i dag en levende inspirasjonskilde for nyere generasjoner innen Luftforsvaret. Nasjonen og dens flyvåpen har tatt æren, og flyvåpnet er større derved enn det ellers ville ha vært», står det i minneordet om første Sjef Luftforsvaret, generalmajor Hjalmar Riiser-Larsen.
Foto: Luftforsvaret/KFF
Reprise! Flybataljonen – DIN lokale flyplass – tro til med Julekalender 2018 med Kjeller flyplass som tema.
|